EKSKRIMINELL VIL HJELPE GULLSMEDER OG URMAKERE: SLIK JOBBER TYVENE

Har du sikret butikken din godt nok mot ran og innbrudd? «Einar» tilbyr seg å sjekke dette for deg. Du når ham ved å kontakte Monsterbedriften. 

En gang tyv, ikke alltid tyv. – Da jeg skulle stifte familie, lovte jeg meg selv at jeg skulle gi dem en trygg tilværelse, sier «Einar» (57) som har sonet 13 år i fengsel for blant annet innbrudd i gullsmed- og urmakerforretninger. Her forteller han hvorfor han ble kriminell og hvordan han planla innbruddene. 

(Fagbladet Gull&Ur nr. 6 2017, s. 7)

TEKST: EVA ALNES HOLTE 

Torpedovirksomhet, gjengoppgjør med skyteepisoder og biltyverier hører også med til hans kriminelle løpebane. «Einar» legger skylden på dårlig oppvekstmiljø og på seg selv. – Jeg var jålete og opptatt av å få tak i det jeg så «alle» andre hadde. Jeg ville så gjerne ha status og være fin, sier han.  

FRA BÆRUM TIL DRABANTBY 

Sine første barneår trådde han i Bærum, i et villastrøk med grønne plener, store idrettsanlegg og mulighet til å drive sport sommer som vinter. «Einar» valgte alpint, en «sossesport» på 1960-tallet. – Jeg bodde i et møblert hjem og alt var bra. Allerede de første årene på barneskolen var jeg opptatt av å kle meg riktig og se kul ut i klær fra Montclair og Fusa.  

Så ble foreldrene skilt, moren tok med seg sønnen og flyttet til en drabantby. – Hele området var egentlig bare en byggeplass. Vi kom mens de holdt på å ferdiggjøre blokkene, bygningsmaterialer lå og slang overalt, her skal jeg si det ikke var mange grøntområder! 

KONSTANT DÅRLIG RÅD 

«Einar» forteller at barna og ungdommen ikke hadde noen tilbud om fritidsaktiviteter. Det var ingen plener eller sletter å spille fotball eller leke på, bare grus og betong. I de tre 13 etasjers blokkene bodde det stort sett aleneforsørgere, som «Einar»s mamma. Hun måtte ha to, og noen ganger tre, jobber for å klare utgiftene. – Mange av de voksne drakk eller ruset seg på annen måte. Moren min gjorde ikke det, men hun var ikke mye hjemme. Og vi hadde konstant dårlig råd, det hadde alle.   

Han var bare 11 år, men gammel nok til å skjønne at Bærum-reglene ikke gjaldt her. – Vi hang utenfor fabrikken eller nede på senteret, uten noe å finne på. Vi var rotløse og rastløse og hadde aldri penger til noe som helst. Vi kjedet oss. 

I FENGSEL SOM 15-ÅRING 

«Einar» og de andre fant litt moro i å gå på epleslang i villabebyggelsen utenfor blokkebebyggelsen. – Det har vel alle unger gjort. Problemet med oss var at det ikke stoppet der. 

Snart begynte de å stjele nede på senteret. – Vi stjal røyk til oss selv og til å selge videre. Alltid noen som ville kjøpe billige sigaretter. Vi stjal andre ting også, vi ble kriminelle og verstinger. Vi så på amerikanske tv-serier og drømte om å få alt det foreldrene ikke kunne gi oss.  

Som 15-åring ble «Einar» satt i fengsel i tre uker. – Det hadde ikke skjedd i dag. Takket være Inger Louise Valle (justisminister fra 1973-79 , red.anm.) ble den kriminelle lavalderen senere hevet til 16 år. Fengslene den gang var ikke hotell som nå, vi hadde for eksempel kun kaldt vann på cella som forresten var sinnsyk kald. Som adspredelse kunne vi høre på radio over høytaleren. Klokka elleve på kvelden ble sendingen avbrutt av beskjed om at nå var det leggetid og lysene ble slukket. Jeg satt innelåst på cella 23 timer i døgnet, helt alene. Da jeg kom ut derfra, var jeg blitt en annen person. Jeg var blitt hard.  

BYTTET UT EKTE MED UEKTE 

Ingen fanget opp «Einar» da han kom ut av fengselet. Livet fortsatte i sitt vante spor, men nå siktet han mot høyere fangst, han var blitt yrkeskriminell. Gullsmed- og urmakerforretninger var det nye målet hans. – Jeg har alltid vært litt jålete og opptatt av smykker og klokker, sier han og uttaler seg med stor innsikt om klokkemerker, smykkestempler, gullinnhold, karat og Top Wesselton

Snart begynte han å oppsøke gullsmedforretninger. Før han tok t-banen ned til gullsmeden i Günerius-bygget i Oslo sentrum, sørget han for å ha med plastringer som så ut som gullringer. –Jeg var alltid høflig og pen i tøyet slik at de i butikken skulle ønske å hjelpe meg. Jeg sørget for å vinne tillit også ved å vise dem at jeg kunne mye om produktene, jeg stilte de rette spørsmålene og virket vel som en som hadde stua full av produktene hjemme.  Mens de snudde seg for å ta en telefon eller finne frem noe annet som jeg spurte etter, byttet jeg ut allianseringene i gull med noen plastringer som lignet.  

SPANET I UKEVIS  

Å stjele smykker var like enkelt som å ta godterier fra et barn, syntes «Einar». Det var utrolig enkelt å få personen bak disken til å se en annen vei. Snart begynte han å organisere tyveraid med større utbytte. – Vi var på noen sonderingsrunder hvor vi for eksempel besøkte en butikk og bad om å få se på en klokke eller et smykke i utstillingsvinduet. Dermed fikk vi sjekket om det var ekte saker eller fake. Ved stengetid stod vi ved utgangen og liksom venta på at regnet skulle gi seg eller tastet på mobilen mens vi fulgte med på om de la de ekte varene i safen. Da var det jo ikke noe vits i å prøve seg.   

«Einar» og de medsammensvorne var mye i Oslo og sjekket butikkene med luksusvarer. – Vi kunne spane på en gullsmedforretning eller urmakerforretning i ukesvis før vi slo til. Da visste vi alt vi behøvde om rutinene ved stengetid og om de beste fluktveiene. Noen ganger tok vi en bil og kjørte rett inn i kjøpesenterbutikkene.   

ALDRI RANET 

«Einar» & co stjal også biler og vi tømte bankenes nattsafer. – Det siste har jeg forresten ikke dårlig samvittighet for – småsparerne tapte alt under en bankskandale mens banken fikk tilbake alt.   

Einar har egentlig ikke så veldig dårlig samvittighet for noen av tyveriene. Ikke for torpedovirksomheten eller de voldelige gjengoppgjørene heller. – Jeg stjal fra butikkene, ja – men jeg ranet dem aldri. Jeg har aldri vært voldelig eller skremt ærlige arbeidsfolk med våpen, heller ikke dama mi, familien min eller venner. Voldsepisodene jeg er dømt for har hele tiden vært innenfor det kriminelle miljøet og det er jeg glad for. Ingen skal behøve å stå opp hver morra og jobbe sine åtte timer for at noen skal komme og true dem og ødelegge alt.  

GJØR SOM RANERNE SIER! 

Dersom noen vil rane en butikk, skremmes de sjelden av at butikken har montert videokameraer, mener «Einar». – De har jo på seg maske uansett, og de som ikke har på seg det, er utenlandske som fort kommer seg over grensen, sier han.  Ikke skal det hjelpe med ringeklokke på døra heller: – Man kan bare feste gummidynamitt på dørhåndtaket når man går inn slik at man sprenger opp låsen og løper ut etter ranet.  

«Einar» anbefaler de som står i butikk alltid å bære alarmen på seg, ikke å ha den under disken. Og viktigst av alt: – Gjør som ranerne sier, legg deg ned med en gang de ber om det! Disse typene er ikke til å spøke med – og ødelegge alt. De andre – kriminelle som skyldte penger og gangstergjengene – fortjente all den julingen di fikk, mener «Einar». 

TILBYR BEFARING OG TIPS 

«Einar» sier han lett hadde klart å tømme hver eneste klokke- og gullsmedbutikk i hele landet dersom han hadde fortsatt som kriminell. Nå kan han godt tenke seg å hjelpe innehaverne med å sikre forretningene sine mye bedre. – Det er bare å ta kontakt med meg dersom dere vil at jeg skal ta en befaring og finne smutthull for tyvene, sier han. – Hvordan dere bør sikre butikken, avhenger av så mange forhold og er ikke likt fra butikk til butikk.  

«Einar» sier han har et ønske om å gi noe tilbake til en bransje han har skadet. – Jeg vet hva tyvene ser etter, hvordan de finner sitt neste offer. Jeg har også gitt råd til folk om hvordan de skal sikre privatboliger mot innbrudd, hva de skal tenke på i første etasje, andre etasjer, i forhold til hvordan inngangsdøren er plassert og så videre. Dette kan jeg! 

MONSTERBEDRIFTEN 

Da «Einar» bestemte seg for å slutte med det lovløse livet, jobbet han noen år som =Oslo-selger og for Kirkens Bymisjon. Etter hvert kom han i kontakt med Monsterbedriften, en sosial entreprenørbedrift som i hovedsak ansetter dem som på grunn av en fortid preget av kriminalitet og rus sliter med å få innpass i det tradisjonelle arbeidslivet. «Einar» fikk jobbe der. I forrige nummer av Gull & Ur skrev vi om gullsmed Thomas Heyerdahl i Oslo som har brukt arbeidsfolk derfra til en rivejobb. Heyerdahl ble overtalt av bekjente til å kontakte Monsterbedriften, men var litt skeptisk til å begynne med. Etter noen samtaler forsvant all tvil, og han lot dem få jobben, noe han ikke angret på: – Alle bør få en sjanse, sier Thomas Heyerdahl til tross for at Heyerdahl-butikkene to ganger har vært utsatt for stygge ran. 

TAKKER FOR NY SJANSE 

«Einar» er glad for at noen gir ham og andre ekskriminelle en ny sjanse. Nå jobber han ikke lenger for Monsterbedriften, men har fått en vanlig, fast jobb i et byggefirma.  
– Sjefen og jeg har snakka mye sammen, jeg setter enormt stor pris på den tilliten han har vist meg ved å gi meg fast ansettelse. Jeg skal aldri skuffe ham. Ikke datteren min heller – jeg er så heldig å ha verdens kuleste datter som jeg har god kontakt med i dag. Slik skal det fortsette. Nå er livet godt å leve. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.