Jan David-Andersen forklarer konstruksjonen av gangen.
Urmakerlauget besøkte nylig oppfinner Jan David-Andersen (97) for å se på gangkonstruksjonen han har laget. Den pensjonerte finmekanikeren møtte et meget interessert publikum.
(Fagbladet Gull&Ur nr. 1 2018, s. 26)
TEKST: EVA ALNES HOLTE
FOTO: URMAKERLAUGET
Fem urmakere fra lauget møtte opp – Espen Gulsrud, Ossur Solheim, Tore Røgeberg, Klaus- Olaf Heier og Bjørn Arne Nordahl. De studerte ivrig oppfinnelsen som Jan David-Andersen har laget på verkstedet i boligen på Ullern.
Gull & Ur har skrevet om gangkonstruksjonen for flere år siden:
«– Det må da være mulig å gjøre det enklere enn dette? tenkte Jan David-Andersen da han studerte læreboka for urmakere med den komplekse oppbyggingen av Grahamsgangen. Dermed gjorde han det. David-Andersen viser oss et verk med pendel i bevegelse, men annerledes enn hva vi ellers ser i hverdagen. Liksom et gammelt lokomotiv hvor kraften overføres fra dampmotor til hjul via en veivstang/stag – på samme måte ble pendelens svingende bevegelse overført til gangen.
Med Grahamgangens komplekse oppbygging i tankene ønsket Jan David Andersen å lage en gange som hadde færre innstillinger og faktorer. Han så for seg verket montert i gulvur hvor det er uvanlig å finne Grahamsgangen. Et lodd, fire hjul med drev i inngripen. På det siste hjulet, hvor vi ellers finner sekundhjulet er tappen forlenget gjennom platen. På denne var det montert en rund del som roterte sammen hjulet. En veivstang med spiralfjær rundt akselen strekker seg til pendelen. Pendel er montert cirka 5 cm til høyre for platen.
Det er mye jobb som gjenstår for å kunne bruke dette som en tidsmåler. Viserverket må regnes ut, produseres og monteres. Den modellen er drevet at et 1kg lodd, men det må nok mer til når viserverket kommer på. Bredden på kassen blir i dette tilfellet stor, da pendelen ikke lenger er i senter med forskjøvet til siden.»
Ekspertene Gull & Ur hadde med seg til David-Andersen den gang ble veldig imponerte. Det samme ble Urmakerlauget på sitt besøk:
– Dette er imponerende arbeid gjort av en nærmest «genial» konstruktør, sier Bjørn Nordahl. – Nettopp det å forenkle er ofte det vanskeligste, spesielt noe som er etablert, studert og regnet på i så mange hundre år som gangekonstruksjoner til storur. Som urmaker mener jeg og flere med meg at dette kan være en spennende ting å jobbe videre med, hvis man har tid, og vil bygge, for eksempel et gulvur med David-Andersens gangekonstruksjon?
Nordahl har imidlertid ikke noe tro på at dette vil være et stort økonomisk bidrag til produksjonen av urverk.
– Produksjonen av store urverk er ikke lenger hva den var, sier han.
Jan David-Andersen er sønn av Arthur David-Andersen og sønnesønn av David Andersen som i 1876 grunnla gullsmedfirmaet David-Andersen og fant på å sette bindestrek mellom navnene slik at det ble etternavn. Til sommeren fyller «vår» David-Andersen 97, kona er 1 år yngre. De to ble kjærester som 12-åringer og har vært et par siden den gang de satt ved siden av hverandre på Ullern middelskole. Sammen har de tre barn, barnebarn og oldebarn. Jan David-Andersen drev i mange år et finmekanisk verksted, lagde modell flymotorer, modell båtmotor og mobiltelefoner av den gamle sorten som kostet 20 000 kroner og var altfor stor og tung til å ha i lomma. Urverk var han ikke borti før han ble pensjonist og begynte å lure på om det var vanskelig? Han kom fram til at det ble gjort altfor komplisert og begynte dermed å sysle med en ny gangekonstruksjon-
– Det var en fornøyelse for oss fra Urmakerlauget å møte Jan David-Andersen og sønnen hans, sier Bjørn Nordahl og forteller at sønnen også var glødende interessert i mekaniske problemstillinger, akkurat som faren. – Vi storkoste oss i deres selskap og jeg tror det var gjensidig, sier han.
