Hold orden i pengesekken, hvordan forholder vi oss til smartklokker og hva med tilgang på reservedeler? Generalforsamlingen ble etterfulgt av et variert faglig program.
(Fagbladet Gull&Ur nr. 6 2018, s. 10)
Mesteparten av tiden ble brukt til å diskutere smartklokker. – Jeg føler at smartklokker er et blaff, sa Jon Henrik Haraldsen, selverklært klokkeentusiast. – Jeg opplever disse klokkene som spennende, men tror de er døgnfluer. Man bytter ut mobiltelefonen hvert år, kanskje blir det sånn med smartklokker også? Haraldsens hjerte banker for de mekaniske urene. – Det er de mekaniske urene vi klokkefantaster er opptatt av. Jeg opplever en voldsom entusiasme og vekst i interessen for mekaniske ur. Sveitsiske klokker har bygget opp et markedsapparat hvor man snakker om tradisjoner og håndverk, det er dette som fascinerer folk. Hva skal være rollen til urmakerne? Skal de selge smartklokker overhodet? spurte han.
Finn Annmark var ikke i tvil: – Selvfølgelig skal vi selge smartklokker, vi kan ikke la dette toget gå fra oss. Jeg sier som Ole Brumm: Ja takk, begge deler! Vi må være på banen nå slik at det ikke ender med at vi venter for lenge og blir nødt til å selge smartklokker med marginer vi ikke kan leve med.
Bjørn Bergh hadde tallene klare til debatten: Salget av smartklokker, inklusive Fit-bittene, har økt fra 320 00 i 2016 til 400 000 i 2017. De selges til høyere priser enn tidligere, blant annet fra XXL, Elkjøp og Power – kjeder som er vant til å leve med lavere marginer enn oss.
Terje Rogde fra Swatch Group og Certina, mener urmakerne må ta et valg: – De store klokkemerkene vil ikke stå i et miljø med moteklokker og smartklokker, sa han.
– Vi står overfor en sterk polarisering mellom motesmykker, merkeklokker og smartklokker. Forretningene må bestemme seg for hva de vil satse på.
