Man må se på lærlingene som en ressurs i bedriften, mener Morten Asklund.
(Fagbladet Gull&Ur nr. 3 2018, s. 19)
– Systemet med å ta inn lærlinger, liker jeg godt. Da må man som læremester stadig skjerpe seg og følge med i faget, sier urmaker Morten Asklund. Han fnyser av at noen vegrer seg for å dele «yrkeshemmeligheter».
– Det er givende å lære bort et håndverk til ungdommen, sier han. Når læretiden til Sunniva Elise Haugene er avsluttet, står yngstedattera Tone klar til å gå i lære hos Asklund. For tiden er hun elev ved urmakerskolen på Kongsberg. – Håndverk er jo et praktisk fag, som kanskje læres best nettopp i praksis. Det å føre
håndverkstradisjoner videre er viktig slik at fag ikke dør ut, sier Morten Asklund. Han tror at mange kvier seg fordi de tror det er slitsomt og dyrt å ta inn lærlinger.
– Men man må heller se på lærlingene som en ressurs som også gir mye tilbake, både sosialt og faglig, mener han. Det skjer mye innen urmakerutdanningen for tiden og Asklund håper at lærlingeordningen bevares. – Jeg er litt skeptisk til at hele utdannelsen skal inn i skolesystemet, sier han.
Asklund snakker av erfaring. Som nyutdannet møbelsnekker med bare skolegang, opplevde han at bedriftene foretrakk folk med arbeidserfaring. – Dette tror jeg vil gjelde også i vårt fag, at folk med både teoretisk og praktisk bakgrunn vil bli foretrukket fremfor de som bare har erfaring fra skolebenken, sier han og kommer til slutt med et forslag: Hva med å dele på urmakerlærlingene slik de gjør i enkelte andre bransjer? Ikke alle har verksted med allsidig nok produksjon til å lære bort alle deler av faget. Dersom vi delte på lærlingene, for eksempel gjennom en opplærings-ring, så kunne jo lærlingene høste praksis fra flere steder og dermed fått en mer allsidig opplæring.
