Sunniva Elise Hauene er den tredje som tar svennebrev i storurmakeri her i landet.
(Foto: Morten Asklund)
Sunniva Elise Haugene fra Levanger er lærling i storurmakerfaget hos Urmaker Asklund på Heimdal. Hun er sannsynligvis den siste som tar svenneprøve i faget.
(Fagbladet Gull&Ur nr. 3 2018, s. 18)
Storurmakerfaget er nemlig foreslått fjernet som lærefag for i stedet å bli en videreutdanning innen urmakerfaget. – I den tiden storurmakerfaget har vært med på lista over små og verneverdige fag, har det vært avlagt to svenneprøver: Erik Magnus Mørk tok svennebrev i storurmakeri 2014 og Hanne Røtterud Fladby det samme i 2010, forteller Inger Smedsrud i Norsk Håndverksinstitutt. I bladet deres leser vi at Sunniva ble interessert i å bli urmaker, og da aller helst storurmaker, etter at hun skrev om yrket mens gikk på vg1 design og håndverk. Hun gikk vg2 ur- og instrumentmakerlinja på Kongsberg og hadde to praksisperioder hos urmaker Asklund i løpet av dette året. Sunniva har en forkjærlighet for mekanisk arbeid og på skolen likte hun best å reparere veggur.
Etter vg3 Påbygging til generell studiekompetanse, ble det jobb på kafe ett år, før hun søkte og fikk læreplassen. Bedriften har lange ventelister for å ta inn gulvur og veggur, mens det er lite av arbeider på tårn- og fasadeur. På sikt er Sunnivas drøm å starte eget verksted for reparasjon og restaurering av vegg- og gulvur, men først er det ønskelig å få mer erfaring og skaffe verktøy og utstyr, skriver Norsk Håndverksinstitutt. Men aller først må hun ta svennebrevet sitt i storurmakeri, som den tredje og antageligvis siste i rekken.
Storurmakerfaget
Storurmaker Dahl drev det på alle måter stort i Moss. Bak bedriften stod Johs. Dahl som startet virksomheten i 1910. En hundre år lang historie fulgte med produksjon av gulvur og store tårnur til bygninger i inn- og utland.
Da Johs Dahl døde ble firmaet delt i to: Sønnen Sverre Dahl fortsatte i farens fotspor med produksjonen av større ur, mens broren Einar overtok butikken med armbåndsur. Sverre Dahl fikk i oppdrag å restaurere og modernisere det 250 år gamle urverket i Vår Frelsers kirke i Oslo, Johanneskirken i Stavanger og urene på Akershus slott og Bygdø Kongsgård. Han leverte fasadeuret i Moss Rådhus og mange andre rådhus rundt i landet.
I 1952 fikk Sverre Dahl i oppdrag å levere et gulvur til Hans Majestet Kong Haakon VII til hans 80-årsdag. Både design og konstruksjon av selve urverket ble utført av Sverre Dahl. Dette var bare ett av over tusen gulvur fra storurmakeriet.
Den neste generasjonen som overtok storurmakeriet var datteren Bente og hennes mann Alf Heitmann.
Urmaker Jan Erik Feness, tidligere formann i Norges Urmakerforbund, forteller at storurmakerfaget i sin tid ble opprettet som et eget fag for å føre videre Sverre Dahl sin kompetanse på storur, tårnur og kirkeur. – Dette var viktig for å kunne ta vare på disse gamle klenodienee som urene representerer. De er jo en del av vår kulturarv, sier Jan Erik Feness. Han var leder av Opplæringsrådet for håndverk i de årene han også ledet urmakerforbundet. Alf Heitman og Feness laget sammen med departementet en læreplan for storurmakerfaget med eget svennebrev.
– Dermed kunne Alf Heitmann ta svenneprøve uten fokus på små ur slik at han kunne overta produksjonsbedriften til sin svigerfar, Sverre Dahl, opplyser Bjørn Nordahl. Dette skjedde på midten av 1990-tallet.
– Utdanningsmyndighetene var begeistret – de syntes storurmakerfaget var et verdifullt tillegg for å ivareta kulturarven. Storurmakerfaget ble implementert som et eget fag med utløp fra VG2 ur- og instrumentmaker.
Storurmakerfaget er definert som et verneverdig fag. Det samme er urmakerfaget, optroniker og nautisk instrumentmaker. Fagene defineres som små og verneverdige hvis det tegnes inntil fem lærekontrakter per år. – Bedrifter innen disse fagene mottar utvidet støtte når de tar inn nye lærlinger, opplyser Nordahl. – Fagene har lange håndverkstradisjoner og det vurderes derfor som viktig å ta vare på de kunnskaper og ferdigheter de representerer.
Bente Dahl og hennes mann Alf Heitmann la ned verkstedet og forretningen i 2010 samtidig som de pensjonerte seg. Men storurmakerfaget fortsatte å leve i familien gjennom Jon Øivind Dahl som hadde tatt svennebrevet året før nedleggelsen. I 2010 tok Hanne Røtterud Fladby svennebrev i storurmakerfaget, Erik Magnus Mørk tok svennebrev i storurmakerfaget i 2014.
Den nye fagstrukturen sier farvel til svennebrev som storurmaker. Men fortsatt er det mange som kan reparere de store prakturene: – Alle med urmaker utdannelse før K-06 og med erfaring, interesse og verksted med riktig verktøy, sier Bjørn Nordahl. – De med oppdrag som er rettet mot storur, styringsur og tårnur. Det finnes aktører i bransjen som jobber spesifikt med storur, styringsur og tårnur – som for eksemepel urmaker Arne Asklund AS v/ Morten Asklund som har lærling i storurmakerfaget og datteren Tone på Kongsberg Ur og instrumentmakerlinjen Vg2. Asklund er en «tradisjonell urmakerbedrift» som fortsatt setter utdanning i høysetet ved å ta inn lærlinger og viderefører fagkunnskap. Urmaker Svein Skarbøvik AS i Ålesund som jobber med spesialisering på tårnur er knapt femti år så det er fortsatt mange som kan bidra, sier Bjørn Nordahl.
Kilde: Bente Heitmann i Wikepedia om Storurmaker Dahl.
