Det er ikke få lommeur Ossur Soleim har fått til å skinne.
– Lommeurene blir stadig mer populære, sier han.
(Fagbladet Gull&Ur nr. 7 2018, s. 31)
Vi har nettopp intervjuet en bystyrerepresentant som synes muslimene skal støtte Kristelig Folkeparti og småløper bortover Tordenskjolds gate. Hodet er fullt av islam og muslimer, kristendom og politikere da vi plutselig ser en kjent skikkelse inne i en butikk. Det er urmakermester Ossur Soleim vi har fått øye på, han står bak disken og pusser på et lommeur. Lommeur er blitt stadig mer populært, får vi vite, og ikke bare til de store anledningene.
– Flere yrkesgrupper sverger også til å bære lommeur. Servitørene, for eksempel, mange av dem synes det er bedre å ha et lommeur enn å gå rundt med et tungt armbåndsur på håndleddet.
Det skinner av lommeuret nå og Soleim er fornøyd. Han forteller at han stadig får inn klokker til reparasjon eller oppussing. Noen ganger hvis det er rimelige klokker, sier jeg ifra til kunden at dette neppe lønner seg. Men ofte vil de ha klokken reparert uansett pris. Da dreier det seg om følelser og affeksjonsverdi, sier Ossur. Mange av kundene har historier å fortelle som gjør inntrykk på urmakermesteren i gaten like ved Oslo Rådhus. Som jugoslavieren som kom innom og bad om å få reparert en dameklokke. Ossur så seg nødt til å si at det ikke lønte seg å reparere den, men kunden insisterte. Han hadde nylig vært i Jugoslavia på hjemstedet sitt som var helt ødelagt av krigens herjinger. Mens han satt på ruinene av det som en gang var hjemmet hans, oppdaget han plutselig noe som blinket i buskene. Det viste seg å være armbåndsuret til nabodama, han kjente det igjen med en gang. Hun var nå bosatt i Sverige og jugoslavieren ville ta med seg klokken til henne. Som et lite minne fra det som engang var og som en hyggelig gest fra fra han som en gang var hennes nabo.
