(Fagbladet Gull&Ur nr. 8 2018, s. 21)
Som 17 åring ble jeg tilbudt ansvaret for å bringe Koritzinsky-familiens urtradisjoner videre. Året var 1951. Examen artium måtte fullføres, likeledes urmakerutdannelse ved Technicum Neuchâtelois i la Chaux-de-Fonds. Veien frem til stillingen som generalsekretær ble til etter å ha arbeidet 16 år på engrossiden.
Jeg hadde tre onkler; Moses Leopold, Theo, Harry Meyer og farfar Abraham Josef som alle hadde vært urgrossister før meg. Min egen far, Ephraim Wolff, var kirurg. Det ville jeg ikke bli – så ble det klokker.
Fars eldste bror, Moses Leopold, tok navnet Milner etter fem års utdannelse som «l’horloger complet» like etter århundreskiftet. Meningen var at han skulle begynne hos sin far i A.J.Koritzinsky A/S som var Norges eldste jødiske firma den gang. Men junior ville heller begynne som bankier, ikke arbeide som urmaker i farens engrosforretning. Da slo nok min farfar Abraham Josef i bordet og ga beskjed om at vi ikke skulle ha noen Rotschild i Koritzinsky– familien. Han hadde å holde seg til klokker. Og slik ble det, men i eget firma, M.L. Milner, som bare handlet med fagurmakere. Han skaffet seg tidlig agenturet for Doxa i le Locle.
Faren var allerede i gang med å selge urvarer i Norge i 1883 mens han bodde i Karlstad. Han var av de «klokkejødene» som besøkte kystbyene når fiskerne fikk oppgjør. De var lønnet etter arbeidet tid og mente de ofte ble snytt på tiden. Nå kunne de skaffe seg et rimelig lommeur og kontrollere at de ble lønnet korrekt.
Å skrive boken: «Koritzinsky Jødisk-norsk Familiehistorie i krig og fred» ble et dypdykk i den mest lærerike perioden i mitt liv som var de 7 årene jeg arbeidet som generalsekretær. Omtrent 15 sider er viet omtale av urbransjen og alvoret i snuoperasjonen kommer tydelig frem i kapitel 16; «Ny yrkesstrategi – fra tannhjul til trykte kretser og elektronikk» med underkapitlene «Urmakerforbundet utlyste stillingen som forretningsfører» og «Refleksjon: Du snur ikke en håndverkerbransje med silkehansker!»
Helt fra ansettelsen av hadde jeg et enestående godt samarbeide med styret i Norges Urmakerforbund. Etter å ha handlet med 400 av medlemmene i 16 år i alle tettsteder og byer var jeg godt orientert om forholdene i kretsene og blant de tillitsvalgte. Faget hadde jeg god nok innsikt i, kunne det meste om finishering av gode råverk som AS 970 og 1130 og FHF 63 og 70 for gutteur.
Det var en stor utfordring når nordmenn kom hjem fra ferie i Syden og ville høre hva NUF mente om kvaliteten på uret de hadde kjøpt i badedrakt. Vårt faglige svar var skarpt i facts men mildt i form. De kom gjerne til kontoret vårt når uret hadde stoppet. Tvilerne på mine svar sendte jeg til overlærer Birger Egeberg på urmakerskolen.
Jeg var midt i 30-årene den gang og la ikke skjul på overfor styret at jeg trengte merkantil påfyll utdannelsesmessig ved aftenundervisning. Det ble først utdannelse i PR på BI samtidig som jeg startet tre års studier ved Institutt for Markedsføring der jeg skrev diplomoppgaven om urbransjens fremtidsmuligheter. Senere ble det også studier i voksenpedagogikk ved Oslo Universitet.
Gratulerer med det elegante tidsskriftet Gull & Ur som urbransjen har sammen med gullsmedene. Jeg har fått lest numrene 4, 5 og 6 i år. Av de prosjektene dere arbeider med ser jeg at NUFs merking av alle solgte ur med navn og adresse på eieren er noe dere ønsker å få etablert igjen. Vi fikk ofte forespørsler på kontoret om identiteten på klokker som hadde blitt borte og funnet. Politiet og andre visste at NUF urene hadde et nummer som kunne identifisere eieren, også etter branner. Dette ga faghandelen identitet som er viktig overfor både myndigheter og kunder. Det er nok et godt prosjekt å få etablert igjen.
Det var meget interessant å få et lite gløtt inn i urbransjen etter fravær i over 40 år!
Svært hyggelig å treffe daglig leder Reidunn Arnevik Westgård full av energi for urbransjens utfordringer.
JEG BENYTTER ANLEDNINGEN TIL Å ØNSKE ALLE LEDD I URBRANSJEN EN GLEDELIG JUL OG SPESIELT GOD JULEHANDEL. DET VAR HYGGELIG Å SE FOTOGRAFIER AV GAMLE, GODE ANSIKTER FRA GAMLE DAGER I REPORTASJEN FRA GENERALFORSAMLINGEN I NORGES URMAKERFORBUND. JEG HUSKER SPESIELT EN IVRIG LITEN SKOLEGUTT I KORTBUKSER SOM LIKE ETTER SKOLESLUTT KOM TIL URMAKEREN SOM BLE KALLT «SPIREN» I EGERSUND. HAN ER TROLIG EN AV DE ENTUSIASTER SOM BRANSJEN HAR GLEDE AV I DAG.
Familiekrønike ble
dypdykk i urmakerhistorie
