Lommeurets utvikling fra år 1510 til 1800 av Bjørn Winther Larsen
(etter G.H. Baillie 1929 og 1979)
De tidligste opptegnelser vi har angående bærbare ur er fra Peter Henlein i Nûrnberg ca 1510. Disse har enten vært boksformede eller laget som en kule. Henlein laget en del kuleformede ur mellom 1520 og 1525. At bærbare ur på denne var noe helt nytt belyses av Martin Luther i et brev fra 1527 nevner spesielt at han har sett en slik klokke.
År 1518
De første opplysninger om franske bærbare ur er fra 1518. Det var Julien Condray som laget klokker for Franqois I.
År 1550 – 75
Generelt
Klokkene laget i Augsburg og Nûrnberg på denne tiden er dåseformede. De eldste kjente franske ur fra denne perioden er kuleformet og laget i 1551. Tre andre franske bærbare klokker er regnet til denne periode.
Kjente klokkemarkere:
Hans Gruber, Nûrnberg, 1552-1597. Jacques De la Garde, Blois. Han var kongelig urmaker 1551 – 65.
Dekorasjoner
De tyske klokkekasser er av forgylt messing, med et gjennombrutt mønstret lokk hvorigjennom man kan se tallene på skiven. Dette lokk eller deksel er som regel festet med et hengsel. Dåseformede ur med lokket presset på er meget sjeldne. Det forekommer også ur uten noe deksel over skiven. Med unntak av meislede mønster på støpte kasser dekoreringen begrenset til enkle graverte ornamenter.
Skivene
Urskivene på de tyske urene er av forgylt messing med Romerske timetall I-XII og 13 til 24 i arabiske tall med opphøyde punkter. Dette siste forekommer dog ikke på alle ur. Der hvor det måtte forekomme er det ofte plassert inne i den romerske tallring. De romerske tall er små og klumpete, og på de arabiske tall kan to-tallet ofte være lik en Z. Et smalt bånd imellom romerske og arabiske tall er vanlig. Dette båndet er delt opp i kvartersmerking ved hjelp av streker og skyggelegging. I skivens Center er det ofte gravert en sol med 12 stråler, andre ganger et mønster, og meget sjelden, et bildemotiv.
Viserne
Viserne er av stål, meget grove.
Urverket har jernplater og tannhjul av jern. Messingplater forekommer rundt år 1575. Urets gangtid på ett opptrekk er ca 27 timer. Det er Stackfreed og foliot som regulering. Verkets drivfjær er uten fjærhus, med fjærenes ytre ende huket fast i en av verkets pillarer. Fjærhus er funnet i ur fra rundt år 1575. Gangverket er lagret enten i bunnplaten eller i et stykke festet til denne. Pillarene er nesten alltid klinket til topp-platen. Timehjulet er ringformet med innvendig fortanning og nedsenket i topp-platen. Den kuleformede franske klokke har snekke og trådoverføring fra fjæren. Disse urene har balansehjul, messing i fjærhus og plater samt jerntannhjul. De kan ha slag og ararm-mekanismer, noen ganger begge deler i samme ur. Slagmekanikken er av aller tidligste type. Balansekloben har S-form og er festet med tapp og pinne til et lite fotstykke naglet til platen. Dekorasjoner og pynt på verket forekommer sjeldent. Skruer finnes orginalt i de tyske ur i hovedsak for å holde på plass stackfreedfjæren og kammen til denne.
År 1575 – 1600
Generelt
I Tyskland fortsetter dåsefasongen på små ur, mens ovale og oktogonale typer blir vanlige henimot år 1600. Lokkene sammen med urkassens kant blir mer buet i denne perioden. En del ur med slipt bergkrystall som glass, og noen med korsform er kjent fra denne perioden, like før år 1600. De få franske urene man kjenner til fra denne tiden er ovale med hengslet lokk og rette sider. De kan også ha små dekorasjoner. Verket er ikke hengslet til kassen. Engelske ur viser i denne perioden påvirkning både fra franske og tyske ur. England har enda ingen egen urtype.
Berømte klokkemakere i perioden:
Randolf Bull, 1590-1617, Michael Nouwhen, 1582-1613, London, Paul Cuper, Blois 1582-1618, Pierre Combret, Lyon 1570-1622, Johan Georg Reinhold, Augsburg.
Dekorasjoner
Graverte ornamenter, sjeldne figurbilder, dessuten meislede mønstre i støpte kasser, mer rikelig enn tidligere.
Skivene
De tyske skiver er stort sett lik de tidligere, men det kan nå forekomme mønstre fyllt med gjennomskinnelig emalje. Sølvskiver er sjeldne, inngraverte scenerier likeså. Skivene på de franske urene er slette forgylte plater. Enkelte med timesirkelen inngravert, andre med sølv timesirkel påfestet.
Timesirkelen er alltid mindre enn skivens diameter og tallene er alltid romertall.
Viserne
Viserne er av stål, med en «hale» nesten like lang som hoveddelen.
Verket: Spindelgang
Verket i tyske ur er av nesten samme type som tidligere, messingplater blir dog mer vanlig etter 1575, og messinghjul er funnet å blir mer vanlig mot 1600. Jerndrev har som oftest fire sjinkler og messingdrev tre. Stackfreed og foliot er fortsatt vanlig, men snekke og hjulbalanse er funnet i tyske ur fra like før år 1600. Messing fjærhus blir etter hvert mer vanlig.
Nyere type slagmekanikk er funnet, og to eller tre skruer forekommer i verkene. Pillarene er finkantede eller runde og glatte. Franske ur har messing i plater og drev, snekke med tråd og balansjehjul. Verk med tre drev går 14-16 timer på ett opptrekk. Regulatoren er av tannskivetypen. Franske ur har ingen skruer. Det er en liten ovalt formet holder for balanse festet med tapp og pinne til en fot av samme form. Pillarene er runde med litegranne pynt, og de er klinket til bunnplaten. Engelske ur følger de franske i verkets form.
År 1600 – 1625
Generelt
De tyske urene er for det meste ovale eller åttekantede. Runde urkasser har avrundende sider, dåseur og regulære åttekantede fortsetter. Urkassetypen man kaller «Nûrnbergeregg», skriver seg fra denne perioden, den er oval med runde sider. Forøvrig finnes det mange forskjellige fasonger på ur fra mellom 1600 – 1625. Det var som hadde fasong som bøker, hodeskaller, dyrefigurer, knopper, kors etc i utallige utgaver.
Urkassene kunne være av bergkrystall-Rouf eller av forskjellige stentyper, likeledes av forgylt messing. Sølv i kassene var på dette tidspunktet ikke så vanlig, og rene gullkasser forekom nesten ikke. Kasser i gull og emalje er kjent, men dette er rene unntak. Franske og sveitsiske ur fremkommer også i mange former, den lange ovale er meget vanlig, likeledes åttekantede, skjellformede, og de runde sirkelformede.
Forgylling er vanlig, sølv forekommer, og som i Tyskland er gullkasser sjeldne. De siste kan forekomme i kombinasjon med emalje. Bergkrystall kan innimellom forekomme i klokkekassene, det kan også andre stensorter. Engelske ur følger de franske tett, men den lange ovale er ikke vanlig der. Den nesten sirkulære og den åttekantede er hovedtypen. En spesiell type av helt plant sølv uten særlige avvik på kassen er funnet. De kan ha et lokk over skiven og i det kan det være en åpning dekket med krystall eller glass.
De hollandske urene er av mer fransk enn tysk karakter, men det forekommer unntak. Hele lokk over skiven er vanlig ved metallkasser og på krystallkasser er lokket av krystall.
Krystalldeksler kan også forekomme på metallkasser. Ved enden av tidsperioden forekommer glass montert inn i en ring over urskiven. Det kan være festet med stifter eller ringen har splitt.
Kjente klokkemakere:
Edmund Bull, London, 1610-1630, Nicholas Lemaindre, 1598-1652, Marc Girard, død 1616, Pasquiner Payras, død 1632, Salomon Chesnon, 1572-1630, Loys Vautier, 1591-1638, Blois, Nicholas I. Bernaard, Paris, 1600, Jean Vallier, Lyon, 1596-1649, Noel og Ettienne Hubert, Rouan, Nicholas Rugendas, Augsburg, 1585-1658, Conrad Kreizer, 1600, Strasburg, Tyskland, Jacques Sermand og J. Duboule, Geneve.
Dekorasjoner
Perioden frembringer de finest dekorerte arbeider. Det er metallkasser med gravering over det hele bestående av scenerier og blomstermotiver. Sisselering og repoussearbeider er sjeldne. Nielloarbeider likeledes (Niello er graverte sølv eller gullplater der graveringen er fylt med sort farge). Emalje forekommer i hovedsak kombinert med Champleve arbeider i form av enkle komposisjoner.
Skivene
Skivene på de tyske urene tenderer til å forlate de arabiske tall, og opptar etter hvert mer den franske stilen. Sølvskiver forekommer oftere. Inngraverte motiver som dekorasjoner blir vanlige. Champleveemalje likeså. Skiven på franske og engelske ur får en smal inngravert eller applikert timering, gjerne med lanskapssener inni. Kvinne- eller dyrefigurer kan forekomme på yttersiden. En sølvplate i stedet for en ring er også vanlig. I ur med alarmanordning er en gjennombrutt senterskive med blånet stålbakgrunn ofte forekommende. Urskiven er ofte emaljert hvis kassen er det. Timetallene er ofte klumpete. Tolv-tallet kan være bredere enn det er høyt.
Viserne
Viserne er av stål med en hale nesten like lang som hoveddelen. Visere uten hale er uvanlig.
Pendant
Dette er vanligvis en liten rund knapp med hull på tvers av kassen, som regel glatt, men den kan unntaksvis være dekorert.
Verket: Spindelgang
Verket i de tyske urene har fremdeles som oftest stackfreed og foliot, men snekke og hjulbalanse er tidvis brukt. Platene er alltid, og drevene i hovedsak nå av messing.
Senere typer av slaganordning er alltid brukt.
Det er vanlig med dekorasjoner i form av gjennombrutte felter og gravering på balansebroen, fjærhuset o.l. Det er svært beskjedent og som regel ikke godt laget. Verket i franske og engelske ur følger samme opplegg.
Firedrevsverk er sjeldne, det er også ur som går 26 timer på et opptrekk. En tangentskrue begynner å erstatte tannskiven som regulator rundt 1620, men den finnes også etter dette. En indikatorskrive er funnet, men den blir ikke vanlig før senere.
Ballustertypen av pillarer er mest vanlig, men mange former er funnet, og den egyptiske ser man tidvis, likeledes den spiralformede. Dekorasjoner forekommer i stort monn og er regel godt laget. Det samme gjelder for balansekloben der platen over selv balansen nå tenderer til å bli noe mindre. Rundt 1625 blir balansekloben i ett stykke festet med en skrue mer vanlig.Tannskriven for reguleringen har som regel nå en skrue som sentertapp. Selve skiven kan være av forgylt messing, og den kan være gjennombrutt eller gravert. Det kan være at delen som skjuler sperrehaken for tannskiven er gjennombrutt eller gravert. Når en tangentskrue blir brukt har denne to lagerstykker av herdet stål hver festet med en skrue og gjennombrutt til en meget åpen utførelse.
Verket må henge ute av kassen ved opptrekking. Det er intet hull i kassen for denne funksjonen. Dekorasjoner på selve topp-platen, med unntak av enkle flettede inngraveringer ofte funnet i engelske ur er ellers sjeldne.
Noen ganger kan et bånd være gravert langs verkets kant. De hollandske urverkene er ikke av noen spesiell type. De er funnet med stackfreed, men oftere med snekke. Foliot er ukjent. Sveitsiske ur er like de franske.
År 1625 – 1650
Generelt
Tyske ur fortsetter med sin eggform, men man går etter hvert mer over til fransk og engelsk stil. Franske, engelske og sveitsiske ur er fortsatt som de tidligere typer.
Den runde fasongen tar etter hvert mer og mer over, og ved slutten av perioden den mest vanlige. Den runde urkasse med buet ant og flatt baklokk fremkommer i denne perioden. Metodisk lagede ur blir vanlige. Glass over urskiven blir alminnelig, men metalldekslene fortsetter.
Ytterkasser blir introdusert rundt 1640, de kan være av lær, undertiden innlagt med sølv- eller gulltråder. Det kan også være rene sølv- eller gullkasser.
Kjente klokkemakere:
David Bouquet, 1623-65, Edwardt East, 1610-93, Edmund Gilpin, 1630-77, Robert Grinkin, 1609-60, Simon Hackett, 1632-64, David Ramsay, 1590-1654, London, Thomas Chamberlain, Chelmsford, Abraham Gribelin, 1589-1671, Nicholas II. Lemaindre,1600-1660, Blois, Jacques Barbaret, Nicholas II. Bernhard, 1636-46, Josias Joly, 1609-40, J. Sermand, Paris, Timothee og Noel Hubert, Rouen, Johannes Buschmann, 1620-57, Andreas Stahl, Augsburg, Johan Sigmund Schloer, Regensburg, Hans Conrad Elchinger, Amsterdam, J. Silleman og Jacob Vibrandi eller Wijbrandts, Leeuwarden, Henry Easter fra ukjent sted.
Dekorasjoner
Gravering av urkassene fortsetter. Blomster og bladmønstre i større skala blir vanlig senere i perioden. Emaljearbeider av alle typer utvikles. Dette er perioden med de fineste frembringelser av slike arbeider. Maling på emalje starter rundt 1630. De fineste arbeider innen dette området frembringes til litt før 1650. Fra da av oppstår en periode med mye dårligere kvalitet på arbeidene. Emaljemalingen er er alltid på runde ur med buet kant og hele lokk. Motiver finnes på yttersiden av kasse og lokk, og de kan være ensfargede eller som det senere ble, fargelagte motiver på innsiden av lokkene.
Skivene
Skivene fortsetter å være som før, med en forgylt gravert bunnplate og rimeringen med enten inngravering eller gjennombrutt sølvarbeide, hvor sistnevnte er det mest vanlige.
Tallringen tenderer til å bli noe større, og i de runde klokkene får den nesten samme diameter som ytterkant av skiven. Det er kun et smalt ornamentarmbånd utenfor tallene. Engelske ur sent i perioden kan ofte ha sølvskive satt inn i en smal forgylt ring. En kalenderring med dag og måneder er ofte funnet utført som et bånd langs skivens ytterkant. Indikatoren er da et smalt bånd mellom tall og kalender. Tidvis kan man se ur der figurene dreier og indikatoren er fast. I emaljerte ur som regel skiven i gull, emaljert i champleve. I ur med malt emalje kan skiven ha et malt motiv i senter og emaljert timering. Tallene er fortsatt klumpete, men fra 1650 tenderer tolvtallet til å bli høyere enn det er bredt.
Viserne
Viserne er omtrent som før, men på ur med malt emalje kan det forekomme at de er av forgylt messing, og da svært ofte med et solsikkesenter.
Pendant
Festet på toppen av urkassene er som før, med hullet tvers over kassen. Mot slutten av perioden kan det forekomme ur med hullet på langs.
Verket: Spindelgang
Verket i franske, engelske og sveitsiske ur er med få unntak som tidligere. Firedrevsverk med 26 timers gangtid blir mer vanlig og er alminnelig i slutten av perioden. Kjede avløser tråden mellom fjærhus og snekke, dette ble introdusert kommersielt rundt 1625 av Gruet, en sveitser. Fram til 1650 avløser kjede fullstendig tråden i små ur.
Bunnprofilen i snekkesporet vil på et gammelt ur avsløre om det er l aget for tråd eller kjede, og er snekken laget for tråd vil sporet ha en rund profil, og er det laget for kjede vil sporet ha skarpe hjørner og være mer firkantet. En tangentskrue er vanlig som regulator, men den gamle tannskive er også i bruk. Indikatorskiver blir mer vanlige.
Gangkloben er som regel i et stykke, festet i enden med en enkel skrue. Fotenden laget i to deler og festet med stift er funnet, spesielt i engelske ur. Fotenden på disse gangklobene kan ha en lang oval form, og den går i en runding som dekker balansen helt. Denne foten blir etter hvert bredere, men den lange ovale gangklobe er fortsatt vanlig rundt 1650.
Verkets pillarer er hovedsakelig av ballusterform eller av rektangulær egyptisk utførelse. Eller er mange forskjellige pillartyper funnet i ur fra denne perioden.
Verket plater er som regel uten dekorasjoner, selv om det motsatte kan forekomme. Det kan forekomme gravering i selve platen eller i deler festet til denne.
Fjærhusene kan være i et gjennombrutt mønster, kanskje graverte, pillarer og skruehoder likeledes. Snekkens stoppemekanikk er ofte gravert. Tyske ur er like franske og engelske, men verk med stackfreed er funnet helt til slutten av perioden.
År 1650 – 1675
Generelt
Den sirkelrunde fasong er nå den absolutt mest alminnelige, men andre former kan forekomme, de ovale er meget uvanlige. Krystall og stenkasser er ganske vanlige enda. Ytterkasser er vanlige for emaljerte ur.
Kjente klokkemakere:
Samuel Betts. Ahasuerus Fromanteel. Benjamin Hill, Henry Jones, 1654-95.
Jean Rousseau, London, Solomon II, Chesnon. Blois. Charles Bobinet. Balthazard og Gilles Martinot, Paris. Estienne hubert, Rouen. Guillaume Nourisson, Lyon. Wilhelm Peffenhauser og David Buschmann, 1640-1712, Augsburg. Denis Bordier, 1629-1708, Geneve.
Dekorasjoner
Dekorasjonene har utviklet seg til en mengde varierte former. Emaljering av alle typer finnes, de malte emaljearbeider i perioden er gode, men ikke av en slik kvalitet som tidligere. Den eneste frembringelse som er typisk for perioden er den graverte sølvklokke med avrundet kant og glasset festet i et lokk. Den kan være gravert med blomster og blader i en naturlig form. Figurer og andre motiver er fortsatt vanlige.
Skivene
Skiver er funnet i mange varianter, hovedsakelig lik de eldre typer. Champleveskiver fra rundt 1675 er tidvis funnet. Tallene kan være klumpete, tolvtallet kan være høyere enn det er bredt til.
Viserne
Viserne er stort sett som tidligere, men halen blir kortere.
Forgylte visere uten hale er sjeldne.
Pendanten
Liten rund kule med hullet på langs eller tvers. Det mest vanlige er fremdeles at hullet er på tvers. Den bevegelige ringer oppstår helt i slutten av denne perioden, men hører til den neste.
Verket: Spindelgang
Verkene er i store trekk som i den foregående perioden. Alle ur ha nå fire drev og 26 timers gangtid. Alle snekker har kjede og regulatoren er alltid en tangentskrue. Franske og engelske balansebroer blir de fremragende mot slutten av perioden. De engelske og tyske har et bredt forstykke og er festet med en enkel skrue, mens franske og sveitsiske deler seg i enden og er festet med to skruer. Hollandske ur følger enten det franske eller engelske mønster. Dog, der man følger den franske stil, er enden av gangkloben meget større, ofte helt ut til verkets kant. Den gamle ovale gangklobe er funnet helt til enden av perioden. Kloben over balansen er som regel rund, uten ring. Pillarene er som før av mange typer, tulipanpillarene blir nå etter hvert populære.
Skivene
Minuttviseren ble på denne tiden introdusert. Den var ganske vanlig rundt 1700, men fortsatt hadde de fleste ur kun timevisere. Alternativet til to visere er en sol og måneindikator som timevisere. I denne perioden kan man innimellom komme over ur med bevegelige tall og fast indikator, dette blir dog mer vanlig etter 1700. Det kunne også være timering som dreiet og inndeling av skiven i 6 timer. Det siste er funnet kun i få tilfeller. En falsk «pendel» synlig i en spalte i skiven forekommer rundt 1700. Champleveskiver hvor figurer og tegn er innlagt og små blanke felter er uthevet fra en matt bakgrunn er bitt standard på engelske ur, dette er også funnet på en del franske.
Den franske skrive på denne tiden ca 1690, kunne være forgylt metall der emaljeplaketter med timetallene var festet, ofte også med et smalt bånd rundt.
Var det minuttviser kunne minutt tallene være på små separate plaketter, eller på et emaljert bånd. Disse ting er ikke funnet på noen engelske ur. Timetallene på denne tid kunne være meget høye, ofte det dobbelte av bredden. Minutt tall som markerte hvert femte minutt kunne også være meget store og oppta mye av plassen på skiven.
År 1675 – 1700
Generelt
Andre former enn den sirkelrunde er meget sjelden. Urene tenderer nå til å bli laget større og tykkere. De franske urene fra rundt år 1700 er spesielt tykke. Ytterkaser lages i hovedsak for dekorerte ur, disse kassene kan være av lær, fiskeskinn, shagreen og skilpaddeskall med gull og/eller sølvinnlegg. Det ble også levert filigransarbeider i gull og sølv lagt inn i lærkassene.
Kjente klokkemakere:
Nathaniel Barrow, 1653-99. Peter Debaufre, 1675-1722, (også i Paris). Det er to Fromanteels. Charles Gretton, 1662-1733. Thomas Timpion, 1638.1713, London. Cornelius Herbert, 1660-1727. Daniel Quare 1649-1724. Paul Roumieu, Edinburgh og Touen. Isaac Thuret, Paris. Leonhard Burry. Jean Choudens, Geneve.
Johannes van Ceulen, Haag. Johan Wideman, Stockholm.
Dekorasjoner
Inngraverte dekorasjoner er fortsatt vanlige, siselering og repousse likeså. Bruk av farget emalje forekommer meget ofte, dog kanskje i enda større grad malt emalje. Fra 1680 er det en periode med malte emaljebilder fra den berømte kunstner Huaud, men om teknikken er perfekt er fargene harde og ofte skrikende.
Viserne
Disse er som regel av stål, mer delikat enn tidligere. Halen forsvinner nå etter hvert, og rundt 1700 er den haleløse viser mest vanlig. Forgylte gjennombrutte visere begynner å bli alminnelige rundt 1700.
Pendant
Ringen på toppen av uret blir alminnelig og den lille knappen den er festet til fortsetter. Hullet er nå vanligvis fra side til side.
Verket: Spindelgang
I denne perioden framkommer trekkingen av verket gjennom skiven. Det ble boret et hull, og hvordan dette ble plassert i forhold til tall og andre figurer bekymret man seg ikke mye om. På franske ur er dette enda tydeligere enn på de engelske. Spiralfjæren ble introdusert i 1675, og de aller fleste ur hadde en i 1700. Den var til og begynne med meget kort, en eller to vindinger. En større balanse blir vanlig ved bruken av spiralfjær. Den kan ofte ble meget stor. Repeteringsmekanisme blir i 1687 brukt av Barlow og Quare, systemet som ble holdt hemmelig av de engelske urmakere og ble ikke kjent i Frankrike før noe senere. Ur med repetering fra før 1700 er sjeldne.
Reguleringen med spiralfjær er av varierende utførelse. Et flyttbart stykke beveget av en skrue, en plate som er bevegelig direkte eller med pinjong. Tangentskrueregulator fortsetter. Balanseklobene dekker hele balansen. De har rundt 1700 ofte en ring ved ytterkanten.
Balanseklobens fot på engelske og tyske ur sprer seg mot kanten og følger verkplatens bue. Forbindelsen mellom foten og delen over balansen er svært smal og minner om formen på de eldre gangbroer festet med en stift. I de franske urene har gangbroen to små «føtter» med en skrue gjennom her. Rundt 1700 kan det forekomme en liten malt plate over balansen, den har kun dekorativ funksjon. Alle gangbroer er gjennombrutte i et symetrisk mønster. Tulipanpillarene er favoritten, men mange andre former er funnet.
År 1700-1750
Generelt
Urene er sirkulære, store og meget tykke. Mot slutten av perioden blir tendensen dog at man lager dem noe mindre. Ytterkasse er en regel. Innerkassen er slett og ytterkassen dekorert.
Kjente klokkemakere:
Langley Bradley, 1687-1729. Charles Cabrier, far og sønn. John Champion, 1700-1770. Daniel delander, 1692-1730. John Ellicot, 1706-72. Ahasuerus Fromanteel. George Graham, 1673-1757. Benjamin Gray. David Lesorgeon.
Christopher Pinchbeck. Quare og Horseman. Tompion junior, og E. Banger.
Joseph Williamson, 1686-1725, London.
J.B. Dutertre. Enderlin P. Gaudron. Etienne Le Noir. Julien Le Roy, 1686-1759, Paris. Albrecht Erb, Wien. Garett Paulus Braemar, Amsterdam. Jean (le jeune) Van Ceule, Haag.
Dekorasjoner
Repoussekassen er den viktigste av de dekorerte kasser, og den fortsetter til slutten av 1700-tallet. Dette er en mer vanlig form på engelske og franske kasser, mens emaljemaling er mer vanlig på de franske enn de engelske. Repoussekassene har nesten alltid figurmotiv i en ramme av ornamenter. Etter 1730 er denne rammen ofte av stener og perlemor. I første del av 1700-tallet er rammen symetrisk, men denne symetri forsvinner i Louis XV-perioden mot 1750.
Emaljemalingen går ikke helt ut til urkassens kant, men er omgitt av en metallramme. Til og begynne med var denne meget smal, men den utvikles etter hvert til å gå langt inn på emaljen. Denne rammen finnes da ofte repousse utførelse. Emalje uten, eller med en meget smal ramme, er også funnet på senere ur. Halvedle stener av forskjellige slag kan være brukt, ofte i store felter, i repousse, eller gjennombrutt, eventuelt gravert, metall.
Skivene
Minuttviser er nå helt vanlig, men ur med kun timeviser er funnet helt frem til år 1725. Dette på særlig franske ur. Ur med bevegelige timefigurer er tidvis funnet etter år1700, men som alternativ til to visere forsvinner dette før år 1725. «Pendellommeur», med pendelen synlig i en spalte i skiven er funnet fra like etter år 1700, men forsvinner nå. De fortsetter noe lenger i de hollandske urene. Fly-back minuttvisere er funnet fra denne tiden.
Hvite emaljerte skiver introdusert like før år 1700 i Frankrike og Sveits blir nå vanlige, i England, dog ikke før nærmere år 1750. Den franske skive med plaketter, eller om man vil, oblater, fortsetter til rundt år 1725 og forsvinner så. Champleveskivene er fortsatt de mest vanlige i England. De brukes forøvrig fremdeles mye i Frankrike på denne tiden. Time og minutt talene er svært kraftige til litt etter år 1700, men blir så etter hvert mindre. Skiver med minutt tall kun ved kvarterene, eller uten disse i det hele tatt, er sjeldne før år 1750.
Minuttringen kan tidvis være krummet innimellom tallene. Dette er en hollandsk stil, og er funnet på engelske ur laget for det hollandske marked. I Holland er dette standard for emalje og Champleveskiver etter år 1750.
Viserne
To viser er nå vanlige, og «halen» er helt borte. Blant stålviserne blir nå typen med to sirkler på timeviseren vanlig. Minuttviseren er rett og plan, kan hende med noe forsiktig og spinkel utforming. Forgylte visere er vanligvis gjennombrutte, spesielt på hollandske ur er dette omhyggelig gjort.
Pendanten
Bøylen er nå alltid i plan med uret. Den vanlige formen er som en hestesko festet til en litt flattrykt knapp, men den ovale fasongen er vanlig inntil år 177. Den eldre runde lille knappen med hull for bøylen finnes fortsatt, men begynner å bli sjelden.
Verket: Spindelgang
Det er nå alltid spiralfjær med enten fire eller fem vindinger. Balansen er fortsatt stor, og kan være halvparten av verkets diameter eller mer. Opptrekk gjennom et hull i skiven blir vanlig, kanskje mest på de franske urene. Opptrekk i senter av timeviser er av og til funnet, også på franske ur. Ur med repetermekanisme begynner å bli vanlige. Enhver klokkemaker av betydning lager dem. Andre ting enn kvarters-repetering er sjeldent før år 1750.
Stogden-systemet blir introdusert og brukt i England. Matthew Stogdens repeterings-system fra tidlig på 1700-tallet tok mindre plass og var mer kompakt enn andre. Det blir sagt at det opprinnelig var konstruert for at man i samme verk også kunne ha kalendermekanikk uten av urets ytre mål skulle bli større. Alle repeteringsverk var laget slik at man satte repeteringen i gang ved å trykke ned pendanten.
Stener i verket ble oppfunnet av Facio og Debaufre i år 1704. Denne stensettingen er avgrenset til England og er svært sjelden før år 1720. De er benyttet på balansen, hovedsakelig som dekkstener. Mange ur har også en stor sten i senter av balansebroen, og denne er da ofte bare en dekorasjon. Rundt år 1720 forekommer det stener i de fineste engelske urene, og dette er ikke funnet i de franske fra samme tid, men det er mulig det har eksistert. Støvkapselen ble introdusert rundt år 1715, men er sjelden før år 1725.
Oljeforsterkninger er funnet mot enden av perioden, men er sjeldne. Andre gangarter enn spindelgangen forekommer praktisk talt ikke. Regulering av timeviser ved å dra på minuttviseren er brukt av Quare, men er funnet i eldre ur. Det hadde så langt vært vanlig på lommeur at man stilte viserne hver for seg. Engelske gangbroer har alltid en ytre ring, fotstykket følger kanten på verkets plate som også har en ring. Denne er meget bred og kort. Mot slutten av perioden er tendensen at den blir smalere med mer skrå sider, en mer kileformet fasong. Hele gangbroen er gjennombrutt, men massive fotstykker er funnet fra rundt midten av perioden, og blir senere mer vanlige.
Dekorasjon på gangbruer kan være i form av en maske, et kvinnehode og mer sjeldent en kjerub eller et skjell. Franske gangbruer har store fester som gir dem oval fasong.
Pillarer i ballusterstil er ofte funnet, og det finnes også tuliplan og egyptiske typer, hvor de siste kan ha blad-dekorasjoner. Pillarer formet som ren blad-dekorasjon er funnet, likeledes åttekantede pillarer i ballusterstil.
År 1750 -1800
Generelt
Alt unntatt sirkelrunde ur er uvanlig inntil siste del av 1700-tallet. Da kommer ur i mange forskjellige variasjoner på moten.
Urene blir mindre og mye tynnere. Ur med innebygget spilledåse blir populære de siste ti-år av århundret. Ur med repetering er vanlige, og de repeterer kvarter, eller halvkvarter (ca 7 min.). Andre former for repetering er sjeldne. Selvtrekkende ur-pedometre- og nøkkelløse ur blir introdusert rundt år 1800, men er svært sjeldne. Det er en enklere stil. Breguet introduserte de plane og stilfulle ur.
Kjente klokkemakere:
William Anthony, John Arnold, Charles Cabrier, Joshia Emery, John Grant,
William Ilbury, John Leroux, James Mc Cabe, George Margetts, Markviik Markham, Edwardt Massey, Thomas Mudge, Francis Perigal, det er tre med samme navn mellom år 1740 og år 1824.
George Prior, Isaac Rogers, James Tregent, Justin Vuliamy, London, Peter Litherland, Liverpool, Thomas Reid, Reid og Auld, Edinburgh.
I.B. Baillon, Ferdinand Berthoud, A.L. Breguet, Pierre Gregson, J.F. Houriet, J.A. Lepine, Pierre Le Roy, Robert Robin, Jean Romilly, J.P. Tavernier, Daniel Vaucher eller Vauchez, Paris.
Leonard Bordier, Chevallier et Cie, Moise Constantin, Esquivillion Freres,
H.L. Jaquet – Droz, Jaques Patron, Moise Pouzai, J.R. Soret, Philippe Terrot, Vaucher Freres, Geneve. Philipp M. Hahn, Echterdingen. Francois Poncet, Dresden. Augustus Bourdillon, Stockholm. Samuel Ruel, Rotterdam.
Dekorasjoner
Repoussekassene fortsetter, men dør ut mot slutten av århundret. Emaljering er vanlig, mye lavgrad-arbeide er funnet. Emaljeringen tenderer nå mer og mer til å bli deler av dekorasjonen sammen med plaketter i forbindelse med repoussearbeider, og senere med firefargede gullornamenter og border innlagt med stener og perler.
I de siste 15 årene av 1700-tallet er ofte emaljeringen oval eller lentikulær, dvs. linseformet, omgitt av både gjennomskinnelig og ugjennomskinnelig emalje eller annen pynt.
Mækinlagede dreide mønstre blir vanlig på urkassene rundt år 1770. Det hadde også forekommet sporadisk gjennom hele århundre. Fra år 1780 er dette ofte funnet i et emaljeringsmotiv, og dette er som regel alltid av simpleste sort. Dreide eller maskinlagede mønstre på plane gullkasser er funnet, men er ikke vanlige. Dekorasjonen på disse kassene kalles på engelsk «Barleycorns». Firefargede gulldekorasjoner brukes mye mot slutten av 1700-tallet, og er ofte kombinert med edle eller halv-edle stener.
Perleornamenter er likeledes vanlige på denne tiden. Perledekorasjonene kunne rundt år 1800 i enkelte tilfelle være en mani, et ur fra Bautte et Moynier i Geneve hadde 1500 perler og 90 stener på kassen.
Skivene
Hvite emaljeskiver er nå standard, Champleeskivene er på vei ut. Malte emaljeskiver er populære mot slutten av århundre, spesielt på billige ur. Disse arbeidene er alltid dårlige.
På Automatur dvs. ur med bevegelige figurer på skiven, blir mye av denne benyttet som bakgrunn for figurene.
Denne bakgrunnen kan være en gravert metallplate, gjerne med en smal ytterring av hvit emalje, eller en liten eksentrisk emaljeskive. Maskindekorerte tallskiver er funnet, dette er ikke så vanlig. Både time og minutt-tallene er små, minutt-tallene forsvinner etter hvert, men mange unntak er funnet. Det bølgeformede minuttbånd er standard på de hollandske urene og ur laget i England for det hollandske markedet. Senter og andre sekundvisere, funnet i sjeldne tilfelle på meget eldre ur, fremkommer i denne perioden, men blir som helhet ikke vanlig før år 1800.
Viserne
Den spinkle stålviseren er mest vanlig. Utformingen med to «loops» («Ludvig-visere») eller krøller, erstattes nå av en type med bare en krøll, og av «spade»-typen. Gjennombrutte gullvisere fortsetter, diamantbesatte visere er ofte funnet. Bølgevisere er fasjonable i Frankrike tidlig på 1800-tallet.
Pendanten
Den ovale bøyle festet på en flattrykt knapp er vanlig. På slutten av år 1700 kan pendantstetten være rektangulær. Den kuleformede pendanten med rund bøyle finnes også.
Verket: Spindel, cylinder, diverse gangtyper, ankergang
Det er en generell bestrebelse etter å gjøre urverkene så lave som mulig, spesielt i Frankrike og Sveits. Dette leder til små ganghjul og lave snekker, samt til bruk av forsenkninger og hull i bunnplaten.
Le Roy fjernet bjellen i repeteringsur rundt år 1750.
Breguet innførte her som en erstatning en streng eller wire i år 1789. Dette førte i sin tur til at også repeteringsur kunne gjøres mye lavere enn før.
Julen Le Roys forbedring av urets gangjustering fra år 1740, til en begynnelse bare benyttet i franske ur, ble etter år 1750 den mest brukte overalt.
Lepine konstruerte sitt lave verk og benyttet cylindergang uten snekke. Disse urene er dog ikke vanlige før 1800.
Cylindergangen brukes av og til i finere ur på siste del av 1700-tallet, og i England alltid med snekke, i Frankrike er ikke dette fullt så konsekvent. Ur med ankergang er funnet, men de er sjeldne.
Duplexgangen er nokså alminnelig i litt finere ur rundt 1800. «Rack Lever» gangarten ble introdusert av Peter Litherland i 1791. En spesiell avart av spindelgangen forekommer i Lancashireklokker, den kalles på engelsk for «Club-footed verge escapement».
Temperaturkompensering var på denne tiden lansert i kronometre, men sjelden å se i små ur. Enkelte utførelser er funnet opp i mot 1800-tallet. Fotstykket på balansekloben i engelske ur hadde med tiden blitt mindre og mindre, fra ca 1800 går balansebro og fotstykke i ett. De hollandske balanseklober er gjerne i et stykke med en halvrund spalte hvor i gjennom man kan se balansen. Den kan også være pyntet med en tekst og et motiv.
Ettersom balanseklobene blir mindre blir etter hvert pynt og dekorering av underordnet betydning. Graveringen blir det stort sett slutt på. Det som er igjen er flatt eller gjennombrutt. Festene på de franske balanseklobene blir på dette tidspunktet også mindre.
Sveitsiske balanseklober fra rundt 1800 er funnet med gjennombrutt dekorasjon og klokkemakerens navn er gravert inn. Balanseklober med typer av pynt som skriver seg helt tilbake til begynnelsen av 1700-tallet, er funnet i ur som er laget rundt 1800. Det er ingen pillartype som er spesiell for denne perioden, men rundt 1800 er det vanlig at man benytter en enkel rund form.
Noen uttrykk i teksten vedrørende Dekorering:
Champleve: Sølv lagt på eller i emalje
Niello: Sølv- eller gullplate der graveringen er fylt med sort farge.
Shagreen: Kornet lær.
Repousse: Dekorert i relieff
Rocaille: Forsiring av stener og perlemor.
Piquesølv: Gjennombrutt sølv, marketeri.
